Referat kontaktmøte, Hellerudsletta, 11.10.19.

Bildet er fra tidligere utstilling på Bygdø Kongsgård

Referat kontaktmøte, Hellerudsletta, 11.10.19.

Frammøtte; Mari Bjørnsrud-Gabrielsen (NB), Freddy Edvardsen (NB), Knut Thunheim (NB), Kjell Gunnar Haakull (NB), Ole Martin Bolstad (NB), Anna Holene (NIBIO), Ingvild Oldre Heggom (VFF), Hilde Riis (VFF), Hanne Bye (STN), Amund Wormstrand (STN), Knut Thunheim (VR), Margrethe Sandvik (VR), Gunnar Skadberg (VR), Ola Hammer Langleite (Urfe SA), Lina Aasan (TF), Tor Isak Oxum (TF), Erik Skretteberg (ØR), Tonje Aas (ØR), Gunhild Dangstorp (ØR), Joar Skirbekk (DF) Morten Bjerkvik (DF).

Fredag 11.10.2019 ble det holdt ett kontaktmøte mellom Norsk Bufe, Avlslaget for STN, Norsk genressurssenter og Urfe SA på Moxy Hotell, Hellerudsletta. Bakgrunnen for dette møte var blant annet ei innkalling fra avlslaget for STN tidligere i vår der de inviterte styret i Norsk Bufe og genressurssenteret til et møte for å drøfte situasjonen rundt utviklinga i antall mjølkeprodusenter med kyr av de gamle norske storferasene.
Styret i Norsk Bufe hadde ikke mulighet til å møte ved den fastsatte datoen, og vi fant det også mest riktig at alle raselagene var representert under ett slikt møte.
Samtidig var også de signaler og tilbakemeldinger som ble gitt oss under møtene mellom Norsk Bufe, faglaga og landbruksdepartementet i forkant av jordbruksforhandlingene i vår tydelig på at vi burde forsøke å få i stand en arena for å kunne komme i gang med en slik dialog.
NB valgte derfor å kalle inn til ett kontaktmøte i forbindelse med halvårsmøtet der Avlslaget for STN, Urfe SA og Norsk Genressurssenter kom sammen for å drøfte situasjonen.

Leder i NB Mari Bjørnsrud-Gabrielsen ledet møtet og åpnet med å ønske velkommen. Det ble gjennomført en kort presentasjonsrunde av alle de frammøtte. Møtet var lagt opp på den måten at hvert raselag fikk presentere sitt syn og sine ståsted i forhold til det arbeidet hvert lag legger ned for sin rase, hvilke strategier og tanker en gjør seg for videre arbeid framover i eget lag, samt rundt samarbeid og det felles arbeidet som skal legges ned for de gamle norske kurasene i tida som kommer bla i regi av NB.

Anna Holene fra Norsk Genressurssenter innledet kontaktmøtet med en presentasjon og orientering om de gamle kurasene sin situasjon og ståsted pr i dag, samt utvikling fra 2011 fram til 2018. Antall avlskyr av de ulike rasene, fordeling mellom mjølkekyr og ammekyr, antall buskaper osv. Utviklingen er den samme for alle rasene. Antallet avlskyr totalt har hatt ei positiv utvikling de siste årene. Antall mjølkekyr går ned og antallet ammekyr har økt for alle rasene, og utviklinga er noenlunde lik mellom rasene hvis en ser på prosentvise tall.

Videre orienterte hun om bærekraftig avl i små populasjoner, hva som er viktig og hvilke utfordringer en møter i avlsopplegg på små populasjoner. Selv om hvert lag har noe ulike forutsetninger for å drive avlsopplegg på sine raser, er fremdeles hovedfokuset for alle rasene at avlen først og fremst må unngå innavl samt å opprettholde størst mulig antall avlsdyr og genetisk variasjon. Hvordan dette gjøres på best mulig måte varierer noe mellom de forskjellige rasene ut ifra hvilket handlingsrom en har.

Videre fulgte en presentasjon fra hvert enkelt lag.

Amund Wormstrand åpnet med å orientere om STN-laget sitt ståsted.
I 2011 lå antallet mjølkekyr av de gamle norske kurasene på ca 80%. I 2018 er vi nede på ca 45%. De bevaringsverdige rasene er alle i utgangspunktet tradisjonelle mjølkeraser der dette pr i dag er nedfelt i avlsmålene for hver av rasene, og med kjøttproduksjon som ett viktig biprodukt. Avlslaget fokuserer i sitt arbeid på viktigheten av å bevare de særegne egenskapene hos STN-kua, særlig med hensyn til mjølkeproduksjon, at den skal la seg mjølke og at alle de positive genene disse dyra har ivaretas og videreutvikles. Laget har gjort en held del viktig og omfattende arbeide mht undersøkelser og kartlegging av bla kaseininnhold og fettsyrsesammensetning i mjølka hos STN-rasen. De fleste gamle rasene har ett bedre innhold av disse. Ei nylig gjennomført kartlegging viser at en i løpet av de siste 10 åra har hatt ei positiv utvikling på dette hos STN-kua. Avlsmessig er rasen i en helt annen situasjon enn de andre gamle kurasene mht en stor søsterrase i Sverige. Laget har ett nært samarbeid med svensk fjällras, og har kunnet hente mye av sitt genmateriale fra Sverige samtidig som en har ett stort materiale av egen nedfrosset sæd. God tilgang på avlsdyr sammenlignet med mange av de andre gamle rasene gjør at en har ett helt annet handlingsrom enn disse. De siste årene har en ut ifra tallmateriale fra kukontrollen kunnet utføre en liten form for avkomsgranskning på døtre etter seminokser. Laget har lenge fokusert på viktigheten av å holde orden på og å kunne dokumentere kulinjer innad i rasen på lik linje med okselinjene. Det jobbes for bred bruk av gardsokser og at disse skal være stambokførte. Ei forutsetning for å kunne stambokføre avlsokser er at mødrene er med i kukontrollen. Det tas nå ut hårprøver av oksekalver som tas inn til semin for å dokumentere kaseinstatus.

Laget bekymrer seg for utviklingen og tilbakegangen av antall bruk med mjølkekyr av de gamle kurasene. At flere dyr holdes som ammekyr, gjør at driftsoppleggene endres og at forutsetningene for å kunne drive avl på de egenskapene som dokumenteres gjennom tradisjonell mjølkeproduksjon endres. Man ser på viktigheten av ha ei god ku som produserer, har gode egenskaper og som lar seg mjølke.
Kaseininnholdet er viktig å dokumentere og at gode egenskaper ved dyra ivaretas med tanke på eventuelle endringer i klima, framtidige driftsbetingelser og utfordringer mht ressursbruk.

Mange nye produsenter som starter opp, men de små, tradisjonelle mjølkebesetningene går ut. Det er ei stor utfordring at det ikke finnes noen politisk vilje i Norge for satsing i landbruket på en måte som legger til rette for driftsformer hvor de gamle rasene har sin naturlige plass og sine fortrinn. Det finnes positive trender som noe småskala produksjon, Rørosmeieriet etc., men disse har foreløpig for små ringvirkninger til å motvirke den utviklinga og tilbakegangen en ser. En ser også noe frisk satsing på nye og mer intensive produksjonstilpasninger med STN-kua som basis i driftsopplegget.

Ingvild Oldre Heggom. Fjordfelaget.
Fjordfelaget har ikke det samme avlsmaterialet og handlingsrommet som STN-laget besitter. Rasen er i stadig vekst, og også her ser en at utviklinga er den samme hos som STN og de andre rasene. Flere produsenter og antall avlsdyr, flere ammekubruk og færre mjølkeprodusenter. I 2011 lå antallet på 426 avlskyr. I 2018 var antallet kommet opp i 823 kyr.
Laget har i de siste årene fokusert på og arbeidet med å kartlegge kulinjene innad i fjordferasen. Det ble i fjor søkt Landbruksdirektoratet om midler til å gjennomføre ett forprosjekt på dette, men prosjektet fikk avslag. Laget har også opplevd ett lunkent engasjement rundt viktigheten av dette hos genressurssenteret. Laget sjøl ser på dette som en viktig del av avlsarbeidet, og at det vil være langt enklere å gjennomføre ei slik kartlegging i dag enn om feks 10 år når antall dyr sannsynligvis er enda høgere.
Seminokser tas hovedsakelig fra mjølkebesetninger, men genetiske utfordring gjør at det har blitt tatt inn enkelte okser fra ammekubesetninger. Laget opplever ei god rekruttering av både mjølke- og ammekubønder, og har stadig utfordringer med å skaffe til veie nok livdyr. Bevaringstilskuddet er i så måte en positiv faktor mht at folk vil kjøpe renrasa dyr i stedet for å krysse seg over.
Laget oppfordrer til stor bruk av gardsokser og å ha en variert oksebruk uten at en får for mange avkom etter samme okse. En ser en økt tendens til at avlsokser selges eller byttes mellom flere besetninger, og at en del av disse på den måten etterhvert får større påvirkning i avlen enn det en ønsker. Det er ei utvikling en må holde fokus på og passe på at ikke øker i omfang. Det arbeides med å stimulere til holdninger om at flere planlegger bedre og kjøper avlsoksen som kalv, og på den måten får økt antall gardsokser inn i avlen. Man ser ei bred og variert utveksling av avlsdyr mellom ammekyr og mjølkekyr, både når det gjelder ho- og hanndyr.

Knut Thunheim. Laget for Vestlandsk raudkolle.
Vestlandsk raudkolla har vært en av de minste og mest trua rasene i mange år. Endelig ser en at trenden har snudd, og laget har hatt ett oppsving og økning i antall avlsdyr de siste åra. Fra 130 avlskyr i 2011 til 183 kyr i 2018. Laget for Vestlandsk raudkolle har fått tildelt midler til prosjekt rundt avlsarbeidet, såkalt «Gullkalven». Fokus i prosjektet har vært å produsere kalver etter linjer av dyr det finnes færre av, beholde linjer etter gode mjølkedyr og rekruttere avlsdyr til de som etterspør. Laget opplever en voldsom etterspørsel etter livdyr. Man har i prosjektet tatt direkte kontakt med produsentene og gjennomført aktive gardsbesøk for å ha en dialog. En aktiv kontakt ut til medlemmene er viktig for å formidle kunnskap og holdninger om avlsarbeidet, samt at gardbrukerne føler seg sett og verdsatt for den jobben de gjør.
I fjor ble det sammen med Urfe SA gjennomført seminarer som har hatt gode ringvirkninger og gitt positivt fokus og oppsving for rasen.
Også her opplever en utfordringer med bytte av avlsokser og at de samme brukes i flere besetninger. Gjennom prosjektet og aktivt arbeid ut mot gardbrukerne har en skapt mer fokus og forståelse for at det skal brukes mange okser, at det å ha god kontroll er avgjørende og for hvilke hensyn som er viktige i avlsopplegget.
Viktigheten av det å ha ett godt og funksjonelt dyr og at det er en forutsetning for å kunne bevare og bruke rasene. Kunnskap og oppfølging rundt de driftsoppleggene en driver med og hvordan håndtere egen drift og avlsopplegg. Med fokus på dette har en hatt ei veldig god utvikling mht bla jurform og speneplassering. Gjennom prosjektet «Gullkalven» har en fått satt fokus på disse tingene og har fått gjort en stor og viktig jobb.
Også for VR-laget er det ønske om å ta vare på og å kunne dokumentere de ulike kulinjene som finnes innad i rasen slik at det sikres at dyr etter alle linjene bevares. Det jobbes også nå med nye tanker og prosjekter for å kunne rekerutere gode livdyr til ett stadig økende livdyrmarked.

Erik Skretteberg, Gunhild Dangstorp og Tonje Aas. Laget for Østlandsk Rødkolle.
Fra 129 avlskyr i 2011 til 452 i 2018 har den Østlandske rødkolla hatt en formidabel framgang. Laget har jobbet svært aktivt og engasjert for å øke antall avlsdyr, og har langt på vei lyktes med det. I dag finnes det rundt 60 kyr i mjølkeproduksjon. Resterende holdes som ammekyr. Den østlandske rødkolla er ei stor og god ku, både med tanke på mjølk og kjøtt. Rasen har ligget kritisk lavt i antall avlsdyr i mange år. Ved registreringa på 1980-tallet var det kun 10-11 individer igjen. Fram til i dag har man gjennom iherdig innsats og hardt arbeid klart å sikre rekrutering av produsenter og fått til en voldsom økning i antall avlsdyr. Laget legger stor vekt på å ha ei raus, inkluderende og åpen holdning for å få med mange folk på laget og for at medlemmene skal føle seg verdsatt og inkludert for den innsatsen og arbeidet de legger ned gjennom sin drift med utgangspunkt i ØR-rasen. Ett meget engasjert og aktivt styre med stor aktivitet har klart å sette fokus på rasen og dens egenskaper. Mange produsenter har de siste årene utviklet egne produkter og nisjeproduksjon basert på rasen, og på den måten klart å skape ett godt omdømme og god utvikling. En begynner nå å komme opp i så stort antall dyr at det kan drives en viss seleksjon. Laget har ei lik holdning til å drive arbeid for både ammekyr og mjølkekyr. Med bakgrunn i flere forekomster av horna individer søkte laget om midler til å gjennomføre ett såkalt «Horngenprosjekt» for å kartlegge omfanget av dette og å få bukt med den uønskede utviklinga. Gjennom ett toårig prosjekt har man tatt ut hårprøver for å kartlegge forekomsten av horngenet, og på den måten luket ut dyr som har vært bærere av genet. Alle okser tas prøver av før de brukes i avl.
Ved inntak av seminokser er det stort fokus på avstamming og egenskaper ved dyra og i samråd med genressursenteret tas det inn rundt 3 oksekalver årlig. Målet for laget er at de besetningene som finnes tar inn enda noen dyr i sin besetning for ytterligere å kunne øke antall dyr. En ser på dette som mer realistisk enn å skulle klare å rekerutere mange flere nye produsenter. Kalnes landbruksskole har valgt å ha individer av både ØR samt VFF i sin besetning for å øke kunnskap om dette og sikre kjennskap til at disse rasene finnes. Skoler og undervisningsopplegg er viktige arenaer for å spre kunnskap og formidle informasjon om de gamle kurasene. Laget har ett eget opprettet utvalg som jobber særlig for å få flere kyr inn i mjølkeproduksjon. En har vurdert å søke om prosjektmidler rundt dette, bla for å kartlegge mordyra i større grad. Godt og aktivt samarbeid mellom mjølke- og ammekuprodusenter med bytte av dyr for å kunne sikre gode nok individer til mjølkedyr samtidig som en ivaretar genetisk bredde og øker antall avlsdyr. Stor etterspørsel etter livdyr og flere nyoppstarta besetninger, både mjølke- og ammekubesetninger. Har fokus på å rekerutere avlsdyr til mjølkebesetninger fra dyr som allerede har stått i mjølkebesetninger for å sikre at en får inn gode og handterte dyr til disse.

Morten Bjerkvik. Dølafelaget.
Dølafeet er en liten populasjon. Rasen var den mest kritisk av alle i 2011, og var da nede på 121 avlskyr. I 2018 var antallet kyr økt til 258. Kutallet har økt jevnt og trutt, men antall mjølkekyr går radig nedover. I 2018 ble 28% av kyrne holdt som mjølkekyr. Ammekyrne er helt avgjørende for rasens overlevelse, og dølakua er nok den rasene som har lidd hardest som mjølkeku under de stadig strengere og mer nådeløse krav om økt produksjon og tilpasning til mer intensive driftsformer i landbruket.
Det viser seg vanskelig å rekruttere seminokser fra ammekubesetninger, og laget sliter med å skaffe nok seminokseemner. Det jobbes nå med avlsmål for rasen, og hvilke strategier en skal ha for arbeidet og avlen framover.
Dølakua er ei større ku med en del andre egenskaper og forutsetninger enn de andre gamle rasene. Laget har en kunnskapsformidler for mjølkeprodusenter og en for ammekuprodusenter. Ett samarbeid med Jønsberg Landbruksskole som har satsa på dølafe er viktig for å formidle kunnskap om rasen.

Lina Aasan. Landslaget for Telemarksfe.
Rasen er nå oppe i ca 350 avlskyr og fordelinga mellom mjølke- og ammekyr er ca 50/50. Innavlsutviklinga i Telemarksrasen har vært problematisk de siste åra. Hver eneste ku er viktig og alle må tas vare på. Etter vedtak på forrige årsmøte har man hatt mulighet til kunne ta inn oksekalver til semin også fra ammekuprodusenter. Pga den sterke innavlen er det særs viktig at det rekeruteres ett stort nok antall seminokser, og en finner nå ett langt større utvalg enn tidligere da en kun hadde som strategi å ta inn kalver etter mjølkekyr.
Å klare å holde innavlen under kontroll og samtidig øke antallet dyr er den største utfordringa i arbeidet for laget no. De siste tre årene har det vært kjørt ett prosjekt som går ut på å øke antall dyr og samtidig få kontroll på innavlsproblematikken. I høst er det sendt ut en «tenkedugnad» til medlemmene i laget på hva som kan gjøres for ei videre positiv utvikling. Tanken er at dette skal munne ut i ett seminar nå i november.
Laget har i det siste fokusert aktivt på å reise ut og lete etter aktuelle oksemødre. Fruktbarhet er en utfordring, og noe det jobbes mye med. Det er satt ned ett eget avlsutvalg, og avlsplanlegging er ett gratis tilbud for lagets medlemmer. Lina setter opp avlsplaner, og opplever stor pågang og engasjement rundt dette. Dette er ett tiltak som har fått stor og viktig respons og som har satt fokus på viktigheten av å holde orden og kontroll på avlsarbeidet. Å bidra til tidlig planlegging og riktig oksebruk, utvalg av avlsdyr og nøye kontroll på innavlsutviklinga er avgjørende får å få arbeidet til å gå i riktig retning. Det er viktig å inkludere medlemsmassen og få alle til å føle at deres innsats og arbeid er viktig og betydningsfullt ut i fra hver produsent sine forutsetninger og tilgjengelige ressurser. Ei slik inkludering er viktig for tilslutning, pågangsmot og aktivitet i laget.

Ola Hammer Langleite. Urfe SA.
Regelverket i Urfeordninga er endret. Pristillegget er økt fra 3,50,- pr kg til 6,50,-. Samtidig er det satt nye klassifiseringskrav. Det innebærer at dyra må oppnå O- i EUROPsystemet for å få tillegg som Urfe. Dette er ei stor utfordring hos kyr. Okser på gode beiter og godt grovfôr kan en greit lykkes med, men mange kuslakt havner utenfor. En ser også at en del okser/kastrater faller utenom. Utfordringa er tatt opp med Nortura. De vil ta en ny runde og vurdering av dette. Ola ha gått gjennom alle slaktelogger fra 2013-2016 da Urfe AS hadde ansvar og administrering av slaktedyr og varestrøm, for å se på sammenheng mellom kjøttkvalitet og slakteklasse. Sammenligninga der omfatter over 250 slakt og viser at det er liten sammenheng mellom slakteklasse og de gode kvalitetene. Blir det veldig magre slakt har dette en sammenheng, men i forhold til EUROP-klassene er dette av svært liten betydning. Urfe har foreslått at fettklassene skal ha større betydning for klassefiseringsordninga og oppgjør, og at en ser bort fra EUROP-klassene i dette henseende.
Urfe har etterhvert klart å utarbeide gode kalkyler og tallmateriale for henholdsvis oppdrett av kastrater og okser, ammeku- og mjølkeproduksjon. Nå skal det jobbes med ei oppdatering av disse kalkylene i løpet av hausten. Mange Urfeseminarer er gjennomførte, og med god oppslutning og tilbakemeldinger. Senest ble 3 seminar gjennomført i 2018. Urfeordninga har nå passert 100 medlemmer, og får stadig flere.
Nytt prosjekt foregår nå med midler fra landbruksdirektoratet. Såkalte KIL-midler (Kompetanse i Landbruket) skal brukes til å profesjonalisere det arbeidet som har vært gjort hittil, og med mål om å kunne utarbeide og tilby en kurspakke for å gjennomføre kurs om ulike driftsopplegg for produsenter med utgangspunkt i gamle kuraser.
I forhold til satsing på mjølkeproduksjon har Urfe tidligere søkt om midler til prosjekt der tanken var å få med TINE for å se på ei kommersiell satsing på også mjølk eller mjølkeprodukter fra Urfe. TINE viste interesse, men tidspunktet var ikke riktig den gang. Landbruksdirektoratet gav avslag på søknad om midler til ett forstudie for å kunne kartlegge logistikk og opplegg vedrørende ett slikt prosjekt. Ei slik satsing vil kreve at en har en slags klyngelokalisering av produsenter for å få lønnsomhet i ett slikt konsept.
Kalkyler over mjølkeproduksjon på gamle kuraser har vist dekningsbidrag på at i enkelte driftsformer er lønnsomheten vel så god som med NRF-kyr.
Nye tider og ordninger krever nye tanker og tilpasninger. En ser nå mer på arbeid opp i mot driftsformer med mer intensiv drift, mjølkerobot og større driftsenheter også med de gamle kurasene. Det finnes flere eksempler på bruk som i de siste åra har tilnærmet seg ei drift og en produksjon på denne måten. Dette er bruk det vil være svært interessant å gjøre kartlegginger og beregninger hos for å kunne utarbeide tallmateriale og kalkyler for slike driftsopplegg også. Tida vi er inne i nå med nedskalering av mjølkeproduksjon i Norge og de endringene vi står ovenfor gjør at vi må fokusere på de mulighetene som finnes i forbindelse med de nødvendige omstillinger. Det er viktig å få satt tall på dette og å kunne dokumentere at det også finnes muligheter ved de endringene som skjer. Kanskje er det nå en må ri bølgen og fronte det handlingsrommet og potensiale som finnes.

Amund Wormstrand tar på slutten av møtet opp ordning om bevaringstilskuddet, og at det fra STN-laget sin side synes aktuelt å kunne differensiere tilskuddet slik at mjølkekua prioriteres og at tilskuddet forhøyes. De mener at dette vil kunne gi ett ekstra bidrag til de som driver med mjølkeproduksjon på gamle kuraser, og kan sees på som en oppveining for de ekstra kostnader og merarbeid som ligger i mjølkeproduksjon sammenligna med kjøttproduksjon. Hanne Bye påpeker at det ikke er snakk om å ta noe av bevaringstilskuddet som ammekua tilgodesees med pr i dag, men at det å gi ett ekstra tillegg til mjølkekua vil kunne fungere som en stimulans til å få flere til å fortsette og kanskje begynne med /ha noen ekstra mjølkekyr av de gamle rasene.

I Norsk Bufe har vi vedtak fra tidligere årsmøter om at bevaringstilskuddet skal tildeles ammekyr på lik linje som mjølkekyr. Synet er på møtet noe delt mellom lagene på det å skulle gi mjølkekua en ekstra pott. For alle lagene, inkludert STN, har det at ammekua også har fått ta del i bevaringstilskuddet på lik linje med mjølkekua mye av æren for den framgangen i kutallet vi har sett for alle rasene. Flere av lagene som har hatt størst utfordring med antall avlsdyr ser på det å skulle differensiere bevaringstilskuddet som svært utfordrende, og med stor usikkerhet på hvilken effekt det kan ha for utviklingen.

Gunhild Dangstorp mener at for det videre arbeidet og utviklinga innad i rasene er det viktig at dyr i mjølk- og kjøttproduksjon premieres på lik linje gjennom bevaringstilskuddet. For de fleste rasene er avlsmaterialet alt for lite om en skulle favorisere mjølkekua framfor ammekua, og at dette vil kunne få veldig uheldige konsekvenser. Hun mener også at forskjellen mellom innsatsfaktorer og arbeid i mjølkeproduksjon sammenligna med kjøttproduksjon ikke er så store at de forsvarer en differensiert sats.

Knut Thunheim mener at ei premiering av det ekstra arbeidet og ressursene som legges ned i mjølkeproduksjon godt kan tilgodesees med ett ekstra tilskudd, men at dette ikke må gå på bekostning av det ammekyrne tildeles i dag. Videre at det å skulle klare å få ett nødvendig oppsving for mjølkeprodusentene krever en politisk vilje og ett annet verdisyn fra statens side enn det vi ser i dag. Det er ett langt større og mer omfattende arbeid å snu de tendenser og utvikling vi har sett den siste tida, og vil krever større politiske virkemidler enn det ett lite hopp i bevaringstilskuddet vil kunne gi.

Morten Bjerkvik sier det sårt trengs ett løft for mjølkekua både for dølakua isolert sett og for gammelrasekua totalt sett. Svært få dølakyr holdes pr i dag som mjølkekyr. Rasens overlevelse er derfor helt avhengig av at ammekuprodusentene også får ta del i bevaringstilskuddet, og at det er de politiske føringene og betingelsene for det norske landbruket og mjølkeproduksjon nasjonalt sett som først og fremst påvirker de føringene vi ser at næringa nå utvikler seg i retning av.

Lina Aasan tar til ordet for at det er viktig at vi enes og kommer med en sterk og samla melding om hvilke virkemidler vi ønsker oss, særlig til faglaga og Landbruksdepartementet i forkant av jordbruksforhandlingene til våren. Men også totalt sett er det viktig at vi har ett felles ståsted å gå ut ifra, og at vi jobber samla på en måte som kan løfte alle rasene i fellesskap. Selv om hver rase har sine ulike begrensninger og forutsetninger, er de føringene som legges for oss og som vi alle er nødt til å forholde oss til i stor grad de samme uansett rase. Kanskje er det andre arbeidsområder/tilskuddsordninger som kan brukes for å fremme våre vilkår. Ett annet innspill til bevaringstilskuddet er at ordninga pr i dag kun forutsetter at kua skal være reinrasa og kalve innenfor ett tidsrom på 18 mnd. Det stilles ingen krav om at kalven må være reinrasa eller krav om dokumentert slektskap på kalven for å kunne utløse tilskuddet. I praksis betyr dette at enkelte produsenter hever tilskudd til kyr som bedekkes med annen rase for å gi større kalver og større slakt. Det bidrar på ingen måte til økning av antall bevaringsverdige dyr og har heller ingen positiv effekt på avlsarbeidet som drives. Pr i dag er dette ett smutthull i tilskuddsordninga der enkelte produsenter kan utnytte systemet til å øke lønnsomheta i egen produksjon.

Ola Hammer Langleite foreslår at Norsk Bufe og STN-laget samarbeider om å komme fram til en felles plattform innen utgangen av året. Kan det finnes andre virkemidler eller muligheter til å utarbeide tilskuddsordninger eller andre tiltak som kan gagne alle rasene og samtidig stimulere til økt/endra satsing også i mjølkeproduksjon? Politiske tilskuddsmidler alà det en med Norsk Bonde- og Småbrukarlag i spissen har lyktes med å få på plass som tilgodeser de små mjølkebruka. De signaler vi sender ut er viktig. Det er av stor betydning at vi står i lag bak det vi presenterer og det å heller bruke kreftene og konsentrere innsatsen om arbeidsområder vi kan samles om. Både handlingsrommet og signaleffekten av det å enes om strategier er langt større og mer positivt i så måte.

Fra Norsk genressurssenter sin side ser en på det å kunne enes om ordninger der en fremmer forslag til forhandlinger sammen med Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelaget for å komme fram til politiske føringer som ivaretar alle rasene og som ett tillegg til det hele og ikke på bekostning av hverandres produksjoner, som en av de mest strategiske og mest virkningsfulle veier å gå. Det politiske systemet er noe av det som legger sterkes føringer for hvilke premisser som gis oss og hva vi har å forholde oss til. Kan vi klare på påvirke dette på noe vis kan vi også endre noen av de forutsetningene vi har for å lykkes i arbeidet vårt.

Hanne Bye vil ta tilbakemeldingene fra kontaktmøtet med tilbake til medlemmene i STN-laget for å diskutere handlingsrommet og strategiene der før en eventuelt kan komme fram til noe videre arbeid fra deres side.

Mari Bjørnsrud-Gabrielsen avsluttet med å takke for oppmøtet og engasjementet. Vi avventer til STN-laget har fått diskutert innspillene med medlemmene sine og vet mer om hva de eventuelt ser for seg å kunne samarbeide om. Vi i Norsk Bufe vil i løpet av senhøsten ta kontakt for å høre hva de er kommet fram til. Deretter ser vi hvordan vi kan legge opp videre arbeid og innsats fram mot nyåret og kommende jordbruksforhandlinger.

Ole Martin Bolstad